onsdag 2. juli 2014

Rosebladgele

I villnisshagen har vi rester av en gammel nyperosehekk (rynkerose). Den brer om seg og setter nye skudd år etter år, og kryper sakte men sikkert innover i hagen. Forhatt som den er, rynkerose, med sine torner og rotskudd, og en vekst som kveler det meste som kommer i dens vei. Den er å finne i enhver gammel hage, og i mang en fortauskant eller i skogbrynet.


Det er visst slik at det brukes millioner av kroner hvert år, for å komme rynkerosene til livs. De er svartelistet, og hageeiere skal også påse at den ikke sprer seg, og gjerne bidra til å fjerne dem. Jeg har ikke hjerte til å ta livet av mine. Jeg vet at jeg nok bidrar til at den sprer seg ved at fugler spiser nypene. Ikke tror jeg at jeg vil klare å ta livet av den uansett...

Det finnes neppe blomster med en mer intens farge, som er så høyt elsket av humler og bier, og som dufter av magisk sommernatt, gir luksuriøs marmelade, saft og gele om sommeren, og næringsrik nypete og suppe om høsten. Og svartelistet som den er; - den tåler alt. I fremtiden vil det kanskje komme forbud mot rynkerose. Da får jeg gå i skogen, for jeg vet at det er rosearter som vokser vilt her, om enn ikke så duftende og kraftig som denne. Enn så lenge setter vi stor pris på rosehekken og alt den gir oss.



Rosegele (Oppskrift fra boken Matsprell i naturens verden

Kronblader av 30-40 duftende roser 
5 dl vann 
500 g sukker (noe mindre…?) 
Saften av en sitron 
4-5 gelatinplater (jeg brukte fruktpektin på pose) 

Kok rosebladene i ca. 15 minutter. Sil bladene fra. 
Hell i sukker og sitronsaft. 
Kok på svak varme til sukkeret er oppløst. 
Tilsett gelatin etter anvisning på pakka, evt fruktpektin. 
Øs blandingen på rene, varme glass. 

Godt til stekt kjøtt, til moden ost, sjokolade og is. Eller som mine to jenter spiser det - på en brødblings.




tirsdag 24. juni 2014

Om små hus og ting.

Netflix er en fin oppfinnelse for oss som "ikke har tv". I begynnelsen sa jeg at vi ikke har tv, men det mer korrekt å si at vi ser tv på en annen måte enn før. Selvbestemt (tja?) og relativt reklamefritt. Men dette skal ikke handle om tv eller Netflix, men om en liten dokumentarfilm jeg så en dag som handlet om å bo smått: Tiny – a story about living small. 

Filmen følger konstruksjonen av et mikrohus, et lite hus på hjul, bygget av en mann som stiller spørsmål til måten vi bor på, hva som utgjør et hjem, vårt forhold til materielle ting og til naturen. Den viser mange eksempler på små boliger og intervjuer deres eiere, som filosoferer over sine valg.

Filmen fikk meg til å tenke på min egen avhengighet til eiendeler. Ting. Ikke bare huset vi bor i, men bilen, klærne vi går i, bøkene i hyllene, gaflene, blomsterpottene, bildene på veggene, smykkene, legoklossene. Det går raskt å komme frem til at vi definerer oss selv (og andre) utfra ting. Først og fremst de tingene vi har, deretter de tingene vi jobber for å skaffe oss eller drømmer om. For de fleste; en liste uten begynnelse og slutt. Store deler av livet, om ikke hele livet, går med på å vedlikeholde ting, jobbe for å betale for dem eller for å kjøpe mer/nytt.

Gjør mer greier oss lykkelige(re)? Vi fortsetter løpet i hamsterhjulet, -låner mer penger, kjøper en nyere bil, jobber overtid for å betale ned billånet, kjører bilen hjem, betaler for service, forsikring og reparasjon, jobber mer overtid, vurderer et nytt billån for en ny bil… Om et lite hus gjør oss lykkelige, så må vel et dobbelt så stort hus gjøre oss dobbelt lykkelige? Vi stresser fordi vi aldri ser ungene, hverdagen har for få timer, for mye lekser, ferdigmat. Aftenposten sier at vi har tidsklemme.

Hvem er vi uten tingene våre? Hvem er jeg uten mine? Jeg kjenner en snikende angstfølelse, en følelse av forvirring og kaos. Likevel tror jeg det ligger enorm frihet i å eie få ting. Mange og fundamentale spørsmål dukker opp. Få svar. Kanskje det ligger noe i det, -ved hjelp av disse tingene, så har vi svar. Hvordan og hvor vi bor forteller mer enn noe hvem vi er. Klærne vi går i forteller historier om oss på godt og vondt. Våre eiendeler er uttrykk, fortelling, kultur. Hvor går grensen mellom de nødvendige og oppbyggende historiene vi forteller hverandre, og de som har fått et liv i seg selv, med vilje og agenda? De, tingene, som drar oss tankeløst med ved hjelp av sentrifugalkraften, hamsterhjulet. Vi er blitt en del av dem. De levende døde.

Er det fordi vi må rømme fra oss selv, -utvikle et ekstra hudlag mot realitetene? Beskytte oss mot her&nå? Når ble det så skummelt å være i nuet?

Han som har lite, men drømmer om stor materiell rikdom, -han er en vi ser opp til. Om han har lite og ikke ønsker seg mer, så er det uforståelig for oss. Slike mennesker omtales gjerne som hippies, spirituelle, religiøse, ekstreme, utbrytere, egosentriske og uten kontakt med ”virkeligheten”.

Det må være lov å spørre seg; -hvem er det som har mest kontakt med virkeligheten (og seg selv)?




tirsdag 17. juni 2014

Skvallerkålpai

Ugresspai fritt etter hukommelsen.

Vi har praktisk talt ikke skvallerkål i hagen. Men jeg vet at den er et forhatt ugress rundt om; i bås med enkelte sneglearter, løvetann, kveke (kom gjerne med tips ang denne) m. fl. Jeg plukker med meg skvallerkål når jeg er på besøk hos mamma. Det virker som om hun synes det er ok ;-)


Skvallerkålen er best om våren, når skuddene er lysegrønne. Jeg har ingen eksakt oppskrift på denne paien, da det har en tendens til å utarte seg etter hvert som matlagingen pågår. Plutselig finner man for eksempel en boks cottage cheese bakerst i kjøleskapet, som har gått ut på dato for en måneds tid siden, men som riktig nok ikke er åpnet. Den fikk bli med. Jeg tror hun flirer litt av meg (min mor), når jeg forteller at jeg bruker månedsgammel hytteost, og at jeg bruker melka til den klumper seg i kaffekoppen. Da jeg var liten skar vi muggen av osten og spiste videre. Det synes jeg (på generelt grunnlag) er en god holdning å videreføre.

Så. Til verket. Dvs til kjøkkenbenken.

Paideig:
Mel
Smør (ørlite mer smør enn mel)
Litt kaldt vann (2 ss ca)
Evt litt salt

Fyll:
En hel haug hakket skvallerkål
Hvitløk
Purre
Et par egg
En boks cottage cheese
En dæsh matfløte
Litt hvetemel
Div urter fra hagen: løpstikke (ikke mye!), hagetimian fra plenen, oregano, spansk kjørvel.
Revet ost
Salt og pepper etter smak

Lag paideigen, elt til den blir fast og smidig. La den hvile i plast i kjøleskapet i en halv time. Forstek paiskallet (prikk med gaffel først) i ca 15 min på 200 grader. (Såvidt gyllen.)

Pisk eggene lett sammen med litt fløte. Jeg blandet i urtene, hvitløken og så cottage cheese til en masse. Så hadde jeg hakket purre i paiskallet, deretter skvallerkålen. Dryss på et par ss hvetemel. Hell over eggemassen. Strø godt med revet ost på toppen. Stek på 220 grader til den er ferdig/gyllen ;-) NAM! Jeg vet at det ikke er mengdeangivelser her, men dette blir godt - bare prøv deg frem.

9 åringen mente det var den beste paien som noensinne var laget. Ja til ugressmat.

mandag 16. juni 2014

Det var en gang en plen...

Jeg har snakket om den forhatte plenen før. I juni 2010, jamret jeg meg over gressklippingen og forventningene bundet til konseptet plen. Sitat; …at jeg fortsatt drar frem den slitne, forhatte gressklipperen (jeg klarer liksom ikke å bare la det ”gro igjen”, kanskje jeg kommer dit snart).

Men synet har forandret seg. Jeg hater den ikke. Det er selvfølgelig konseptet – det å ”måtte” ha flere mål velfrisert gressmatte jeg ikke ser poenget i. Og jeg har kommet dit. Jeg har latt det gro. Stort sett kan jeg ikke klippe plenen lengre på grunn av pollenallergi og andre helseproblemer. Viktigere enn det er holdningsendringen. Hvor vakkert er det ikke å bo i en eng? Hvor vakkert er det ikke å være i opprør mot forventninger og mot hagetrender og mot en totalt meningsløs og alt annet enn bærekraftig ”standard”? (Er det nå jeg skal takke Gudene for at jeg ikke bor på byggefelt med forskrifter, vedtekter for cm gresshøyde og pertentlige nabofruer?)








Jeg vil fortsatt ha steder i hagen der det ikke vokser gress over hodet på oss, men i motsetning til før, så er det 10-20% av det totale arealet. Jeg vil ikke overgi resten av hagen til skogen og til ”tilfeldighetene”. Det finnes en plan. Den tar tid og føles noen ganger tungrodd og langt borte, men kunnskapene finnes, teorien finnes, engasjementet finnes. Denne sommeren og utover høsten håper jeg flere brikker kommer på plass og prosesser settes i gang. Sakte. Observe and interact.

Det var en gang et hønsehus... Reven tok hønsene og tiden tok huset. Men en dag igjen snart..


En sannsynlig del av planen innebærer denne boken. På Ridgedale Permaculture i Sverige gjøres det forsøk i den retning, og veldig mye annet spennende. Sjekk dem ut på Facebook også, hvis du driver med den slags.


fredag 13. juni 2014

Ugress og ugress, Fru Blom.

Det sies at ugress er det vi kaller de plantene vi ennå ikke har sett nytten av. Hjemme hos meg er det ikke mye ugress. Egentlig ikke noe. De fleste vil si at min hage ikke er annet enn ugress, men jeg har en indre motstand mot å klistre slike negativt ladede ord på en plante. Bare fordi jeg helst skulle sett at den ikke vokste akkurat der? Hvem er jeg til å bestemme eller til å tro at jeg har innsikt nok til å se helheten og verdien av for eksempel skvallerkålen eller løvetannen?

Men vi kan også se litt bort fra ugressfilosofiske betraktninger, og innrømme at noen ganger, faktisk av og til ofte, hadde det vært godt for sjelen om noen av dem ikke vokste akkurat der. I stedet for å gå på med RoundUp´en eller annen sadistisk hagekjemi på planter og jordliv, tenkte jeg det ville være spennende å prøve noe mer skånsomt. Det gjenstår å se om det er virksomt. Nå skal jeg ikke påstå at denne løsningen er fullstendig ”grønn”, men jeg vil tro den slår alle butikk-kjøpte ugressmidler hva gjelder miljøvennlighet.

Oppskriften består av salt, oppvaskmiddel og eddik. Forholdet dem i mellom varierer i oppskriftene, men det pleier å være mest eddik. Jeg skal prøve litt forskjellige blandinger, og på forskjellig ugress, så kommer jeg tilbake med resultat. Jeg har også lest at man skal spraye når det er varmt og tørt ute.


torsdag 12. juni 2014

Prinsipielt sett...

Jeg innbiller meg at mange aldri har hørt begrepet permakultur. De som har hørt om det tenker raskt på hageplanlegging og flerårige matvekster. Permakulturen er dette, men så mye mer!

Prinsippene, som kan anses som verktøykassa i permakulturfilosofien, bør kunne tilpasses og benyttes på de fleste områder og prosjekter. Hva med eget liv og helse? Med en holistisk tilnærming vil menneskene være en selvfølgelig del av all planlegging og design. Å tegne opp en kjøkkenhage uten å tenke på hvem som skal bruke den, er ikke god design. I mange norske hager er kjøkkenhagen ikke sjelden forvist til en liten, neglisjert flekk lengst bort i et hjørne. Ofte er det både skyggefullt, tørt, overgrodd og bevoktet av en knottbestand som kan gjøre en stakkar blodfattig og psykotisk på minutter. Ikke rart at tujahekken og pottene med lobelia lever herrens glade dager, når de (merkelig nok?) er tilvist orkesterplass to meter fra husveggen, der mennesker faktisk ferdes.

Min tanke er å bruke prinsippene på meg selv, mitt liv, helse, hus & hjem. Vi kan si, -det hele. Alt. Det er helhetstankegang, ikke sant? Som sagt vil mennesker alltid være en viktig del av et permakulturdesign. Likevel har jeg ikke lest om så alt for mange prosjekter der man bruker det som verktøy for å bedre helsa. Ideelt sett vil alle (ledd i et design) få bedre helse av permakultur, men her snakker jeg om å gå inn på detaljnivå og se om naturens ”blueprint” kan overføres til min helse.


Hva er så disse ”prinsippene” spør du? Jo, det er en del av dem. Noen skrevet av pionerene innen permakultur som David Holmgren, og flere (mer eller mindre variasjoner av disse) er føyet til av andre permakulturdesignere med tid og erfaring. Disse verktøyene, eller teoretiske retningslinjene, er hovedfokus på alle permakultur-design kurs, et grunnkurs som gir deltakere mulighet til å ta i bruk filosofien i praksis, og kalle sitt arbeid permakultur design. Prinsippene er laget på bakgrunn av observasjon og arbeid med naturlige økosystem – målet er bærekraftige, ”permanente kulturer”.

Det første overordnede ”slagordet” å merke seg er;
Earth Care
People Care
Fair Share

Det er hovedsakelig 12 prinsipper man jobber ut fra (men det finnes altså flere). Disse er fra David Holmgrens hjemmeside. På siden finnes også en poster (PDF) med prinsippene og permakultur-blomsten (PDF). For mer utførlig informasjon om prinsipper og permakultur generelt, er denne siden et fint sted å starte. (Hva med en permakultur sang?)

1. Observe and interact
2. Catch and store energy
3. Obtain a yield
4. Apply self-regulation & accept feedback
5. Use and value renewable resources & services
6. Produce no waste
7. Design from patterns to details
8. Integrate rather than segregate
9. Use small and slow solutions
10. Use and value diversity
11. Use edges and value the marginal
12. Creatively use and respond to change

Jeg vet at det er en dame i England, Flo Scott, som har brukt permakultur som verktøy på vei mot en bedre helse. Dette ble en del av hennes diplomprosess, og hun jobber nå med permakulturdesign på forskjellige vis. Permaculture Magazine hadde også en artikkel om henne som kan leses i arkivet.


Så jeg tenker å begynne med begynnelsen. Igjen. Jeg føler at jeg har gjort det så mange ganger før, da jeg også har helseproblemer som jeg gjerne skulle vært foruten. Kan permakulturprinsippene hjelpe meg videre? Kan jeg med tiden lage et design som ikke bare springer ut fra kjøkkenhagen, men hovedsakelig fra meg selv (og mine nærmeste)?

I det minste må jeg frem fra det skyggefulle hjørnet med knottsvermen, til et sted der mennesker ferdes. Og jeg skal begynne med begynnelsen.

Observe and interact.