søndag 13. januar 2013

Miljøvennlig mens - Tøybind del I

Jeg tenker at jeg kan advare først som sist om at dette innlegget omhandler menstruasjon, og relativt inngående beskrivelser av relaterte tema som først og fremst interesserer kvinner, og spesielt kvinner med ønske om menneske- og miljøvennlig menstruasjonsbeskyttelse. Det bør være sånn ca alle kvinner. Er du mann og/eller en som ofte sier; "særrrriøøøst??!", "æsj ass!", "herreguuuuuud så ekkelt liksom." Så trykk deg tilbake til vg nett først som sist.

Sånn. Da var det oss.

Fordelene ved tøybind er mange. Først og fremst sparer du miljøet for ikke-nedbrytbare plastmaterialer og annet fanteri, bomull, parfyme og giftstoffer. Tenk miljøregnskapet fra utvinning av råstoff, helt til bindet havner på fyllinga etter å ha vært hos deg. Ta med alle ledd inkludert transport. Ja. Ikke sant. Det er jo ikke allright. 

I tillegg kommer aspektet ved å faktisk bruke bind, truseinnlegg og tamponger. Hvor deilig er det egentlig å kle dåsa i parfymestenket plast? Jeg snakker innlysende nok for meg selv, men jeg finner det ikke særlig behagelig å gå med varme, svette, lufttette, illeluktende, kløende og sviende plastposer mellom beina. Jeg synes rett og slett det er noe herk. Dessuten synes jeg idéen om parfymerte truseinnlegg (jada, de har dem på Kiwi), bare fullstendig tar kaka. For meg blir det et symbol på en tid der vi har et så ufattelig fjernt og unaturlig forhold til kropp at vi alltid må passe på at vår nybarberte, plettfrie sprekk lukter av nyslått blomstereng. For noe jævla idioti. Jeg nekter å være med på det!

Beklager fransken.

Derfor har du nå minst to gode grunner til å prøve tøybind eller menskopp, som jeg også skal si noe om. Nå er det i grunnen unødvendig å liste opp de positive sidene med tøybind, fordi de rett og slett er det motsatte av det jeg har listet opp over her. Men noen er likevel skeptiske til for eks lukt, og ikke minst vaskingen.

Er det miljøvennlig å vaske da? Du bruker jo vann, såpe, strøm…. Jeg kan ikke si at jeg har det korrekte svaret, men alt i meg sier at JA, det er bedre å vaske. Jeg vasker ikke på 90 grader, det er ikke nødvendig. Jeg bruker ikke tørketrommel. Jeg bruker halv dose miljøvennlig, parfymefritt vaskemiddel, og ikke tøymykner. 60 grader synes jeg er greit – da tar jeg det sammen med kluter og annet som trenger varmt vann. Jeg vasker praktisk talt aldri kokvask, med mindre noen er skikkelig spysjuke eller lignende, OG det går helt FINT. Tøybind kan også håndvaskes. 

Detaljene rundt dette skal vi kose oss med neste gang, så følg med!

lørdag 5. januar 2013

Miljøblogging

Så var den død, og forhåpentligvis gjenoppstått, Pusteordbloggen. Sånn er det vel med nesten alle blogger; de blir prosjekter, drømmer, tanker... og når tanken er ferig tenkt, så dør bloggen, og hverdagslivets gleder og sorger overtar. Mitt miljøprosjekt er ikke dødt, men andre sider av livet må sies å ha fått større fokus i det siste. Sånn vil jeg ikke at det skal være.


Jeg har ambivalens ovenfor det å skulle ha en temablogg. Jeg må generelt sies å være ambivalent til det meste, og har sterk angst for all form for båssetting og restriksjoner, selvpålagte eller ei. Likevel er det noe i meg som absolutt vil vie seg til dette tema. Både de små, "ubetydelige" hverdgstipsene, de store, politiske diskusjonene, og de filosofiske, spirituelle aspektene ved "miljøsaken" gir en eller annen gjenklag langt der inne et sted. I sjelen. Rett og slett.

Jeg kan godta at denne bloggen er smal i sitt nedslagsfelt. Den viser ikke et helt, og derfor ikke et "sant" bilde av meg. Men så handler den da heller ikke om meg? Jeg er ikke den som lever av grønnsaker fra søppeldunkene på Kiwi, aldri handler på H&M eller aldri drikker cola. Jeg bor ikke i et hobbithus, selvforsynt, med egen ku, solceller og leiregulv. Jeg gjør ikke det. Men jeg føler en connection til alle de ideène. En dag kanskje? Jeg føler at jeg helt konkret er på vei et sted der disse tingene kan være en del av bildet. Jeg er på vei. Vi er på vei.


En annen side av meg har en mostand mot alle disse "miljøgreiene", nettopp fordi de blir stereotype, snevre og i værste fall hemmende. Miljødepresjon kunne vært et begrep. Jeg har måttet ta pauser, nettopp av den grunn. Det er ingen tvil om at man kan bli stående i en hengemyr og føle seg enten deperimert og overmannet, eller bare føle at alt er nytteløst. Who cares, and why should I? I tillegg finnes en rekke mennesker i alle miljø som står rede til å fortelle deg at du ikke er bra nok, ikke jobber hardt nok og ikke passer godt nok inn i boksen din.

Likevel er vi her igjen! Pusteord er et bra prosjekt, ikke minst for meg og oss som familie, nettopp fordi det holder oss i nakken, viser oss hva som er viktig, hva som faktisk betyr noe for oss. Noen ganger er det nødvendig å minne oss selv på hvor vi er og hvor vi skal. Da håper jeg at denne bloggen kan utvikle seg videre som kart og kompass. Slå gjerne følge med oss videre!