mandag 29. april 2013

Høne pøne



Egentlig har jeg ikke så mye å si om høner, bortsett fra at de er fine dyr å ha på alle måter. Høner er generelt enkle å ha med å gjøre, de spiser nesten hva det skal være (kompostkverner), gir gjødsel, luker i bed og man får selvfølgelig egg (evt også kjøtt). Mine bråker ikke (har ikke hane for øyeblikket), er sånn passelig tamme, "snille", og de går ingen steder. Nå har vi bare tre, og det er litt lite. Hardføre er de, men det har blitt noe frafall gjennom årene. Etter litt oppussing i hønsegården, vil vi gå til anskaffelse av flere høner. Jammen har vi ikke meldt oss inn i Norsk Rasefjærfeforbund også. Ikke fordi vi er så rasebevisste av oss, men fordi det er lærerikt og morro.


søndag 28. april 2013

Valgår og grønne friere


2013. Valgår, landsmøter og opptrapping av valgkamp. Siv og Jens sikler over journalistblokkene, påpeker egen fortreffelighet, og hvor for jævlig på dunken det kommer til å gå med Mor Norge hvis *fyll inn* kommer til makta. På generelt grunnlag virker det fortsatt som om de tror det er taktisk å påpeke motstanderes feil og mangler, heller enn å snakke om egen politikk. Politikere er en egen rase.

Når sant skal sies, så er jeg lite interessert i både Siv, Jens og Erna. Ingen av dem har særlig mye å skilte med når det kommer til miljø, jordens overlevelse og menneskehetens eksistens utover de neste 200 år. Ingen av dem har sannsynligvis hørt ordet permakultur (who can blame them?), eller har gjort seg opp tanker om en politikk som forbigår neste valg eller neste tv-intervju. Her antar jeg over en lav sko.

Nesten vilkårlig bilde fra i for sommer.

Hva skal vi da bruke stemmeseddelen til, vi som først og fremst ønsker våre etterkommere et bedre liv, i harmoni med jord og andre skapninger – nemlig en permanent kultur? En kultur som er bærekraftig, liv laga, en evig sirkel av å ta og gi tilbake (her har vi litt å gå på)? Jeg vet faktisk ikke. Politikk er, for mange som heller ønsker å gjøre noe, utrette, se resultater… et evig race bestående lobbyvirksomhet, byråkrati, papirflytting og oppvask/bakvask i mediene. Hotellene Cæsar og Paradise er omtrent like interessante og forståelige, og der er det til og med puling, så mange av oss ser heller på det.

Poenget er at for veldig mange er politikk noe som ikke har med eget liv å gjøre. Politikere prater mye og bruker mye tid på hverandre, men utretter forsvinnende lite (som vi kan se). De har også et språk som både for eldre, men spesielt yngre generasjon er totalt uforståelig og fjernt. Altså prater de om noe som i utgangspunktet er lite interessant, har lite eller ingen kobling til unge menneskers liv, og er gjennomsyret av innlært akademikersjargong og intern byråkratprat. Ungdomspartiene kommer diltende etter i fin stil, og etter noen få år er de nappet ut av egen generasjon, og fyller mediene med tomprat og fremmedord. Applaus.

Toppen av kaka er rovdriften i mediene og resultater som ingen ser.

Hva sitter vi igjen med da? Å stemme er borgerplikt – er du sofasliter, må du holde kjeft i politiske debatter. Beklager, men hjemmesittere mister etter mitt syn retten til å uttale seg. Etter et kjapt overblikk står jeg igjen med Venstre og Miljøpartiet De Grønne. Jeg skal fortelle hvorfor.

MDG er det lille partiet som de fleste har hørt om, men jeg tror få vet hva de jobber for og med. Miljø liksom, de grønne, de derre med islender, fotformsko og dreads. De resirkulerte hippiefolka og noen damer med lilla gevanter og krystaller i håret. De vil vel at vi skal sortere søpla vår da. Slutte med denne oljeboringa og bry oss litt mer om klimaendringene. Somrene har vært dårlige i de siste, tross alt.

Neida, altså. Vi skal ta det for oss på en litt mer ordentlig måte. Politikk er sånt folk visstnok hater at man snakker om, poster på Facebook, Twitter osv. Det er hemmelig, det er personlig osv.. Come on. Tull og tøys - skal politikk ha noe for seg (...), så må det snakkes om og være så åpent som mulig. Åpenhet og kommunikasjon er vesentlig mer verdt (og mye mer redelig) enn taktikk og hemmelighold.

Fortsettelse følger.

9 basic principles of biomimicry



torsdag 25. april 2013

Bokskred

Det er mildt sagt ikke første gang jeg går på en boksmell. Jeg har hatt en periode der jeg kjøpte bare brukte bøker via Amazon (jada, en kan si mangt og meget om Amazon), men det har jeg slutta med. Bøkene er som kjent brutalt billige, men portoen er 2-3 ganger så dyr. Om man må ut med en femtilapp for boka, så koster portoen i alle fall en hundrings. Bestill fire, fem, seks mursteiner, så sier det seg selv... En fordel med brukte bøker (annet enn at de er brukt!), er at det går mye kjappere. De små bruksjappene har hard konkurranse, og sender ofte pakker med first class air mail. Boka er i postkassa di før lagersjefen på Amazon er ferdig med burgern sin.

Her er siste innkjøp. Det bærer visst preg av husfruens generelle mood om dagen.

Først en film. The Economics of Happiness.


The Backyard Goat.










Jeg klarer ikke å ha så dårlig samvittighet for bokkjøp. Å investere i kunnskap, investere i fremtiden rett og slett... det er hva jeg liker å fortelle meg selv når visakortet går varmt.


fredag 19. april 2013

Mat og jord der du bor

Venninnedate til Oslo og MAJOBO inspirasjonskveld! MAJOBO er en "nettverksorganisasjon som motiverer til handling". (Sjekk Facebooksiden!) Just presis hva vi liker - løsningsorienterte, hands-on mennesker, som ikke bruker for mye tid på å utbrodere dommedagsprofetier. De vil få folk til brette opp ermene, og inspirere mennesker i alle aldre og samfunnslag til å gjøre små (og morsomme) grep på veien mot en grønnere hverdag. Her er noe for hvem som helst og alle.


Kvelden besto av korte innlegg fra forskjellige organisasjoner, ildsjeler og forskere. Det fine med det, var å se et bilde som vi sjelden får i media - nemlig at folk gjør noe. Folk engasjerer seg, folk er optimistiske og ting skjer. Miljøfolket består av så mange flere enn de som sitter hjemme og i avisene med sin undergangsonani og katastrofetenkning. Grass roots eksisterer også i Norge, i mange former og fasonger, hurra.

Spennende å høre om prosjekter/kurs i regi av Frederica Miller, som alltid. Og, damen som dyrket sopp i kaffegrut! Herligheten - urban matproduksjon midt i betongjungelen ved Bjørvika - helt utrolig hva de har fått til, og hvor mange som inspireres av prosjektet - forståelig nok. Hva med produksjon av urkorn mellom kontorbygg og heisekraner? For ikke å snakke om ByBi - urban birøkt i Oslo. Jeg har lenge tenkt å gå kurs i birøkt, og fikk i siste liten kastet meg på kurset Bybi skal holde nå utover. Gleder meg som en unge. I sommer skal jeg også på skoghagekurs på Sletta Permakultursenter. Blant andre Stephen Barstow skal ha kurs i nyttevekster og matplanter for norsk flora. Jeg har vært på kurs med ham før, og mannen er et vandrende leksikon når det kommer til nyttevekster. Virkelig kunnskaprik og inspirerende. Så jeg regner med å bli klokere i sommer! Skoghaging og birøkt - jeg omkommer av glede. Meningen med livet FTW.

IKKE nok med det! På MAJOBO kvelden var det loddsalg, jeg og K, som jeg var der sammen med, kjøpte fem lodd. K vant boken Framtidsfrø, jeg vant ett års abonnement på Ren Mat og frøpakker fra Solhatt!
Karma eller?

onsdag 17. april 2013

Søpleplommesyltetøy med vanilje og kanel

Er du lei av at jeg snakker om mat fra søpla? Bra. Jeg er lei av at mat blir søppel.

Plommene var modne, eller kanskje hakket mer enn modne, men ikke dårlige. Å spise dem som de var fristet ikke veldig. Jeg liker at frukt nærmest er umoden, og det kan gi utslag i matsøppel, men barna spiser mengder så lenge det ikke er dårlig. Å spise nærmere 3kg overmodne, gule plommer på "styrten" er vel uansett ikke å anbefale. Konservering måtte til. Det første som slo meg var syltetøy, for et eller annen sted på nettet har jeg hørt om kombinasjonen plommer, vanilje og kanel.


Syltetøy er ikke et fast innslag i kosten vår (uten at jeg hevder at vi er særlig sunne), men det er noe spesielt med det man lager selv, og som ikke ligner noe man finner i butikkhylla. Jeg kuttet og renset (de vaskede) plommene og la dem i en gryte. Tilsatte litt vann (jeg burde klart meg uten) og kokte en stund. Plommene ble raskt til mos, eller mer en suppe. Fortykningsmiddel måtte oppdrives, og syltepulver hadde jeg ikke. Hva finnes i skapene som kan egne seg?


Fiber Husk. Physillumfrø/loppefrø fra mine lavkarbotider. Det er rett og slett fiber, og etter et lite google søk fant jeg ut at det burde gå, og det gjorde det. Jeg var litt skeptisk til den gelelignende tendensen (som når man bruker maizenna til jevning), men hadde ikke i mye - kanskje et par strøkne spiseskjeer. Det fikk en kosistens som minnet om tykk saus, og kjøpesyltetøy.


Sukker ble brukt (anmeld meg...). I tillegg en vaniljestang som jeg brukte frø fra og hadde stangen med da syltetøyet kokte. Kaneldryss. Nærmere oppskriften kommer man ikke - matlaging er 80% på feelingen her. Smaken ble utsøkt, og godt likt av store og små. Bevart i vaskede glass som står i fryseren. Latmannsversjonen.

Også kjøpebrød da. Hva skjer med verden?! ;-)

søndag 14. april 2013

Søppelmat VI

Det er lenge siden blogginnlegg om mat hentet fra søpla dukket opp her på bloggen. Men forrige uke fikk jeg tak i en stappfull søppelsekk med grønnsaker, frukt og brød. Dette var en annen butikk en de jeg tidligere har hentet hos. Kvaliteten var... et paradoks. Fantastisk for oss, men en nedtur for planetens fremtid, for å si det sånn. Jeg har ennå ikke gravd i matcontainere på kveldstid. Jeg har rett og slett spurt butikkeiere om de har noe de skal kaste, som jeg kan få til mine høner. Mannen jeg spurte var kjempeglad for at jeg ville ta det med meg, for han må faktisk betale for å få levere grønnsakssøpla si! Dette som kan bli nydelig menneskemat, dyremat og fantastisk plantenæring, mulch og kompost. Det må ha betale for å bli kvitt.

Så han sparer altså penger på at jeg kommer. Han tilbudte seg også å sortere spesielt til meg om det var noe jeg ville ha. Ca. en full svart avfalssekk fyller han daglig med mat som han ikke får solgt. Det er epler med småflekker, tomater med bulker og sliten salat. Selvfølgelig er det også en del av lavere kvalitet enn jeg ønsker å bruke i maten, men noe av det ble gitt til høner og marsvin, resten blir jordforbedring.


Men selge det til mennesker, eller faktisk gi det bort som menneskeføde, det kan han ikke. Samtidig går folk også i Norge rundt og sulter, er feilernært og underernært på sitt McDonalds kosthold.

Denne gang fikk vi for eks med oss (dette er det jeg regnet som menneskeføde, ikke medregnet de bæreposene hønene fikk): 7,5 kg epler, nesten 5 kg tomater, 2,2 kg plommer, masse salat, urter og brød. Av det har vi laget plommesyltetøy med vanilje og kanel (oppskrift kommer), mengder av tomatsaus (basic - som tomater på boks) og lagt en del urter i fryseren. Lavashbrød brukte vi til wraps. Eplene ble juice - sikkert over 2 l. Når man først får så store mengder modent og overmodent grønt i hus, så er det litt arbeid å konservere det på forskjellige måter, men det er virkelig verdt jobben. Slikt arbeid gjør meg rett ut lykkelig. Jeg må være feilkoblet et sted. Folk vet allerede at jeg er gal, så det er jeg ikke redd for.


Alt ble sortert og vasket (bruker litt eddik i vannet), men selvfølgelig må man forholde seg til noe mindre bra mat også. Ting er ikke sirlig pakket i enkeltpakninger med steril emballasje. Likevel finner jeg det helt utrolig at dette skulle kastes. Hva synes du?

onsdag 10. april 2013

Miljøvennlig mens - Tøybind del II

På tide med noe for de spesielt interesserte igjen.

Gudene ville selvfølgelig ha det slik at vaskemaskinen skulle ta kvelden, nå som jeg hadde tenkt til å tvinge dere til å lese om mensen og vask av tøybind. Yes, yes. Jeg tar det som et tegn på at de vil ha meg til å gå grundig tilverks, virkelig oppleve det hele. For nå står jeg her som en urtidskvinne, med vasken full av tøybind, såpestykke og føler meg godt jordet. Slik mine formødre har gjort før meg. Som du skjønner, så er ikke dette noe som gir meg brekningsfornemmelser. Jeg har trua på jevnlig påfyll av grunnleggende opplevelser, som denne, eller som det å ta livet av maten sin selv, grave i jorda, lempe møkk eller grave i komposten. Det betyr ikke at jeg er et fortidsmenneske, det betyr bare at jeg mener verdien av slike opplevelser er sterkt undervurdert i det moderne samfunn. Kontakt med jorda du står på og kroppen du bor i. Kjernen. Opprinnelsen. All den tid vi bruker på å desinfisere, skjule, fjerne, late som at ikke finnes... Det har sin pris.

Det var en digresjon. Du skal slippe visualisering av håndvaskede tøybind, for selv om jeg er litt hippie her nå, så elsker jeg min vaskemaskin. Dette er altså ikke noe jeg kommer til å fortsette med, men jeg kan likevel se på det som en positiv ting. I ny og ne.

Eller... forresten, du kan få et bilde likevel. Siden det hele er helt ufarlig, og jeg synes det er ganske festlig - i svigermors gamle emaljekjele og greier. Men vanligvis altså – vaskemaskin – 2013 osv.


Over til detaljer. Vi kan begynne med hvor og hva. Tøybind kan kjøpes overalt på nettet, og sikkert i enkelte butikker. Jeg bruker Etsy. Der er utvalget stort, prisene lave og man støtter småbedrifter. Ellers kan man selvfølgelig sy sine egne fra håndklær og stoffer man har liggende. De fleste tøybind har trykknapplukking og en vanntett barriere av PUL, men flere alternativer finnes.

De vanligste stoffene du kan velge i er bomull/flanell, babmbusfleece eller hamp. Bambus og hamp har flere gode egenskaper enn bomull, men er noe dyrere. Hamp tørker saktere, og kan bli flekkete. Bambus er fløyelsmykt, og holder seg mykt selv etter mange vask, men noen ganger blir de litt for myke og kan sitte dårlig med mindre du har truser som er en str for små. Dette er bare min erfaring. Jeg synes hamp holder formen bedre og sitter på plass. Økologisk hamp er derfor min favoritt. Den egner seg også godt om du blør mye. Etter mange vask blir de bare bedre og bedre. Ellers har jeg mange i bomull, selv om bomullen er både etikk og miljøsynder, og ikke har like gode egenskaper som de andre.

Bomull
Bambusfleece
Hamp u/vinger
Hamp

Etter bruk knepper du bare bindet sammen. Om du skulle være bekymret for lekkasjer i håndveska, eller angst for at noen skulle finne et av tøybindene dine (be proud sister), så kjøper du en liten wetbag som du kan oppbevare både nye og gamle bind i.


Vel hjemme putter jeg dem i en større wetbag som jeg har hengende på badet. Tidligere brukt til tøybleier, nå også brukt til skitne kluter og annet som kan gå i vask sammen med tøybind. Jeg er ikke sikker på om dette er den beste løsningen når det kommer til flekkfjerning, men det er enkelt, og flekker eller ei - bindene blir rene. For å hindre flekker bør bindene ikke tørke i 3 uker mellom hver vask... Og skylling bør skje i kaldt vann. Men det skal vi kose oss med i neste avsnitt. Bare gled deg.




tirsdag 9. april 2013

Bloggebloggblogg

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Den magiske boksen

Det er få ting som slår det å endelig kunne åpne den magiske boksen. Det er ikke engang sånn at vi håper at alle frøene skal bli til planter og frukt - kloke av skade. Men det gjør ingenting. Det er noe så grunnleggende, oppbyggende og terapautisk med det å jobbe med jord og frø. Å bo i asfaltjungler, sitte bak kontorpulter og i fabrikklokaler frarøver oss opplevelser som (etter mitt syn) gjør oss syke. Langtidsbivirkninger av denne frakoblingen mellom jord og menneske vet vi lite om ennå. Det er en av de tingene jeg ikke vil tenke så mye på, men definitivt gjøre mitt for å bremse og motarbeide.

Grønne resepter på hagearbeid og grønnsaksdyrkning burde inn i helsevesenet. Heldigvis finnes det allerede noen som jobber med grønn omsorg

Anyways. Det var de store tankene. De mindre, nære og noe mer konkrete er at vi altså har satt noen frø i jorda i dag, i håp om at noen av dem skal bli for eks buskbønner, cherrytomater, persille, sukkererter, ringblomster, solsikker, lukterter, vaid (spennende) og (ambisiøst nok) en liten gresskartype. Så er det å vente og se da. Om kong vinter bare kan se å trekke tilbake sine tropper, så har vi mange flere magiske frø som vil ut i pallekarmer og solvegger. Nå ønsker jeg meg bare store mengder energi og arbeidslyst. Let it be so.



mandag 8. april 2013

Mine miljøsynder del I

Jeg vet ikke om alle har det sånn, jeg innbiller meg det, eller kanskje jeg håper at det er slik. Hvis ikke, skal du her nå, i usensurert form få mine sterkeste miljønevroser servert på Pusteordbloggen. I alle miljø  (i den grad miljøengasjerte folk kan kalles et eget miljø.. Dette ble litt sånn meta liksom) og grupperinger vil man tidvis kjenne på sine egne begrensninger og grenser innenfor miljøets skrevne og uskrevne regler. Alle grupperinger har sine grenser, lover og båser, uansett om "medlemmene" selv ser dem eller ikke. I tillegg, som relativt ofte i mitt tilfelle, lager man gjerne retningslinjer i sitt eget hode, som har mer eller mindre med virkeligheten å gjøre. Dette kan etterhvert kalles nevrotisk, lite hensiktsmessig, produktivt eller positivt, og i visse tilfeller sykelig. Men det er en annen bloggpost. Here goes.

Hvis jeg begynner å tenke på det, så er det skremmende mye jeg kan dra frem i dette innlegget. Det sier en god del om meg som person, men også noe om at veien fortsatt er lang. Målet er udefinert og kanskje ikke så interessant om man tenker etter. Jeg har valgt ut noen få ting, som vi som familie bør være mindre stolte av å involvere oss i.


Denne saken er en lifesaver. Jeg elsker min kaffemaskin. Den er av merket Dolce Gusto som produseres av Nestlé. Om du ikke kommer på noen grunner til å unngå dette firmaet, vil jeg foreslå å lese litt her og her. Dette er en maskin som lager dyr (men god) kaffe, genererer mye restavfall (tar mer enn gjerne imot tips til hva man kan bruke disse hersens kapslene til når de er brukt), bruker strøm, bråker, har et miljøregnskap som er til å grine av og bidrar altså med store penger i kassa til Nestlé jevnlig, fordi man hele tiden må kjøpe kaffekapslene deres. Kjekt. De har ingen økologisk eller fairtradet kaffe som jeg har sett. Jeg elsker altså denne luksusdingsen mer enn det meste her i heimen. Det er kun derfor vi har den. Egoisme. Avhengighet. Nytelse. Svakhet. Nytelse.


Det skal sies at jeg er veldig glad i presskannekaffe. Kaffegruten kan da komposteres, kaffen kan være fairtradet og økologisk (ingenting slår Löfbergs Lila, dark roast, økologisk og fairtrade). Så hvorfor jeg har blitt så lat at jeg bare stapper en plastdings fra Nestlè i en maskin og hiver i restavfallet i store mengder, mens lommeboka støver.... it beats me. De gjør tydeligvis noe rett. Jeg er en svak kaffesjel.

Jeg elsker den altså.

Led meg ikke inn i fristelse. Jeg kan da gå sjæl.


lørdag 6. april 2013

Back To Eden

Dette er en fantastisk film om småskala matproduksjon. Den er godt krydret med bibelsitater, men virkelig verdt titten om du lurer på hva som er feil med moderne matproduksjon, og/eller tenker på å dyrke selv. Permakultur grønnsakshaging på sitt beste. Dessverre vil Vimeo ikke embedde filmen her i Pusteordbloggen (med mindre det bare er jeg som kløner), men klikk på linken, se og kom gjerne tilbake og si hva du synes. Dette er en blanding av håp for fremtiden og en real facepalm.... Hva pokker er det vi holder på med... :

 Back To Eden


fredag 5. april 2013

Et lite glass solskinn








Noen bilder fra heimen. Juicemaskin er egentlig litt styrete, men genialt til frukt som begynner å bli mistenkelig, barn som er skeptiske til grønnsaker, og gir et kjempefint tilskudd til komposten eller rett på jorda som sheetmulch. Love it. Det går mot vår, men her er snøen råtten, og nesten i knehøyde fortsatt nederst i hagen. Vi bor høyt, og det er ingen tegn til gress her ennå. Fortsatt tid til å planlegge, og stappe viduskarmene fulle av melkekartonger, doruller, blikkbokser og annet som kan romme frø og spirer. Det er en fin tid.