onsdag 25. september 2013

Drodling over natur og kultur

Jeg har sagt noe om den slemme kulturen, den ”ytre” kraften som voldtar alt som er ekte og naturlig. Jeg har en tendens til å ende slik. Kanskje er det min sans for fortelling – det gjør seg med litt dramatikk, kampen mellom det gode og det onde, og… ja, natur mot kultur. Jeg har ikke den korrekte definisjon på hva kultur eller natur er, og definitivt ikke på hvor skillet går. Jeg skal heller ikke lete det opp før jeg drodler bittelitt rundt dette. Kjekt med noe å bite i til formiddagskaffen.

Kulturen er ikke den slemme. Det er merkelig hvordan jeg ender med å sette ting opp mot hverandre, når jeg har en sånn motstand mot båser og kategorier. Ordet kultur er for meg noe som omfatter alt liv. Alt levende danner seg kultur(er) på et eller annet nivå. Det/de bearbeider sine omgivelser i en vekselvirkning mellom individ og fellesskap, mellom indre og ytre krefter. Kultur handler altså i stor grad om å leve i (eller måtte forholde seg til) fellesskap.

Hvorfor snakker jeg om dette? Hvorfor er dette viktig?

Det er viktig fordi jeg har liten tro på at den ”moderne kultur” og det ”moderne menneske” har all skyld for miljøødeleggelsene, og det ødelagte forholdet mellom menneske og klode. Jeg har enda mindre tro på at alt var så mye bedre før. Dette føyer seg fint inn i rekken av tankesett som har preget miljødebatten i ganske lang tid. Hvis du ikke gjør som vi sier, så går det nok gæærnt skal du se. Vi kommer til å dø. Resirkuler søpla di eller drep en havskilpadde med Remaposen din om noen uker.
Frykt selger. Det virker. Tilsynelatende. Angst er ikke en god motor for en sann og varig forandring eller læring. Angst er heller ikke et godt grunnlag for å bygge en kultur basert på samarbeid mellom natur og kultur (evt. kultur vs. kultur), eller en oppmykning av skillet mellom dem.

Menneskelig utvikling er ikke noe som skjer adskilt fra natur. Det er ikke andre krefter i sving i vår kultur, enn de som finnes i dype skoger og blant høye fjell. Vi er natur. Jeg tror ikke vi kan skille oss fra det, uansett hvor mye enkelte (meg selv inkludert) liker å romantisere over det forholdet vi en gang hadde med mor jord, og hvordan våre sinn har forvitret i eksoståke og asfaltjungel. Men. Det er enklere å forstå verden slik. Det er naturlig; det gode (naturen) står i kontrast til det onde mennesket. 

For ikke lenge siden var det motsatt…

mandag 23. september 2013

En dyp bloggpost om å smile fra beinmargen

Hverdagstipsene…er det de som skal redde oss? Spiller det noen rolle om bloggere slenger rundt seg med oppskrifter på økologisk grønnsakslapskaus, hjemmelaget leppepomade, omsydde Fretexkjoler og tøybind?

Tja.

For meg blir miljøengasjementet (jeg prøver å ikke si –kampen) mer og mer om å finne fram til noe så diffust som Det Gode Liv. Jeg pendler mellom troen på at de er de enkle, hverdagslige grepene som vil redde oss etter peak oil (sett inn skummel lydeffekt – damdamdamdAAA), og en slags avsky for all overfladisk rosaretro, shabbychick, simpleliving, nå-skal-vi-redde-planeten-mens-vi-ser-tilfeldig-sexy-ut blogging. I tillegg møter jeg meg selv i døra stadig vekk, med mine miljøsynder (says who?), og min innbitte motstand mot å presentere noe (en blogg) som gir inntrykk av det helstøpte, godt gjennomtenkte, en oppskrift, et svar.

Livet er ikke perfekt eller ensidig. Livet har ikke et svar. Miljøproblemene og menneskehetens fordervelse av både seg selv og omgivelsene kan ikke oppsummeres i en enkel årsak-virkning modell. Å tro det, er en del av den tankegangen som har fått oss hit.

Disse kampene er noe som foregår i meg, men som jeg tror har en viss verdi også for andre. Man er sjelden så alene, og ikke minst – sjelden så unik som man liker å tro. Det Gode Liv handler for meg om å finne kjernen, det som kjennes ekte, som gir følelsen av at ”dette er det jeg egentlig skal”. Utrolig mye tid i livet handler om å rømme fra alt som kan kalles grunnleggende. Vi skal dekke det til, vi skal tenke på noe annet. Naturen skal gå sin gang mens vi ser på gullrekka og spiser grandis. Fødsel og død skal steriliseres, fjernes, ikke snakkes om, ikke oppleves. Vi kan snakke om det som foregår der ute, i det ville, men på en måte som kan måles og veies opp mot vår kultur. Vi kan gjerne snakke om hvor ødeleggende, parasittisk menneskeheten er. Mens vi ser på gullrekka. Og spiser grandis.

Jeg tror glede, det positive og det kreative er sentrale begrep når man skal definere meningen med livet. Liv er ikke negativt. Liv er oppbyggende (facepalm lixom), det er vekst, det er skapende. Det å finne tilbake til en grunnfølelse av glede må være et utgangspunkt for kontakt med mening og det egentlige.
For meg spenner miljøengasjement langt utover å resirkulere. De små hverdagslige handlingene som vi (…) gjør, kommer aldri til å bli allmenne selvfølgeligheter om vi ikke gjenoppretter kontakt og balanse fra innsiden og ut. Det er av egen erfaring sjelden at det går motsatt vei. Der ute, i det høykultiverte ytre, er det (tilsynelatende i alle fall) lite balanse. Jeg kan ikke finne gjenklang der; jeg kan ikke finne det egentlige som jeg hele tiden søker mot, og som gir meg en grunnfølelse av helhet og samhørighet. Det må jeg ha om jeg skal redde verden. I min omsydde Fretexkjole.

Fra nå av skal jeg tro på at jeg redder verden bittelittegrann hver gang jeg smiler. Virkelig smiler fra beinmargen. I tillegg skal jeg motstå stemmen som hvisker meg bak øret; jeg bør gjøre litt narr av denne rosaglitrende avslutningen. Hippies use back door.

Et hverdagstips der altså…som er mer enn litt helt tilfeldig sexy.