mandag 16. juni 2014

Det var en gang en plen...

Jeg har snakket om den forhatte plenen før. I juni 2010, jamret jeg meg over gressklippingen og forventningene bundet til konseptet plen. Sitat; …at jeg fortsatt drar frem den slitne, forhatte gressklipperen (jeg klarer liksom ikke å bare la det ”gro igjen”, kanskje jeg kommer dit snart).

Men synet har forandret seg. Jeg hater den ikke. Det er selvfølgelig konseptet – det å ”måtte” ha flere mål velfrisert gressmatte jeg ikke ser poenget i. Og jeg har kommet dit. Jeg har latt det gro. Stort sett kan jeg ikke klippe plenen lengre på grunn av pollenallergi og andre helseproblemer. Viktigere enn det er holdningsendringen. Hvor vakkert er det ikke å bo i en eng? Hvor vakkert er det ikke å være i opprør mot forventninger og mot hagetrender og mot en totalt meningsløs og alt annet enn bærekraftig ”standard”? (Er det nå jeg skal takke Gudene for at jeg ikke bor på byggefelt med forskrifter, vedtekter for cm gresshøyde og pertentlige nabofruer?)








Jeg vil fortsatt ha steder i hagen der det ikke vokser gress over hodet på oss, men i motsetning til før, så er det 10-20% av det totale arealet. Jeg vil ikke overgi resten av hagen til skogen og til ”tilfeldighetene”. Det finnes en plan. Den tar tid og føles noen ganger tungrodd og langt borte, men kunnskapene finnes, teorien finnes, engasjementet finnes. Denne sommeren og utover høsten håper jeg flere brikker kommer på plass og prosesser settes i gang. Sakte. Observe and interact.

Det var en gang et hønsehus... Reven tok hønsene og tiden tok huset. Men en dag igjen snart..


En sannsynlig del av planen innebærer denne boken. På Ridgedale Permaculture i Sverige gjøres det forsøk i den retning, og veldig mye annet spennende. Sjekk dem ut på Facebook også, hvis du driver med den slags.


2 kommentarer: