tirsdag 24. juni 2014

Om små hus og ting.

Netflix er en fin oppfinnelse for oss som "ikke har tv". I begynnelsen sa jeg at vi ikke har tv, men det mer korrekt å si at vi ser tv på en annen måte enn før. Selvbestemt (tja?) og relativt reklamefritt. Men dette skal ikke handle om tv eller Netflix, men om en liten dokumentarfilm jeg så en dag som handlet om å bo smått: Tiny – a story about living small. 

Filmen følger konstruksjonen av et mikrohus, et lite hus på hjul, bygget av en mann som stiller spørsmål til måten vi bor på, hva som utgjør et hjem, vårt forhold til materielle ting og til naturen. Den viser mange eksempler på små boliger og intervjuer deres eiere, som filosoferer over sine valg.

Filmen fikk meg til å tenke på min egen avhengighet til eiendeler. Ting. Ikke bare huset vi bor i, men bilen, klærne vi går i, bøkene i hyllene, gaflene, blomsterpottene, bildene på veggene, smykkene, legoklossene. Det går raskt å komme frem til at vi definerer oss selv (og andre) utfra ting. Først og fremst de tingene vi har, deretter de tingene vi jobber for å skaffe oss eller drømmer om. For de fleste; en liste uten begynnelse og slutt. Store deler av livet, om ikke hele livet, går med på å vedlikeholde ting, jobbe for å betale for dem eller for å kjøpe mer/nytt.

Gjør mer greier oss lykkelige(re)? Vi fortsetter løpet i hamsterhjulet, -låner mer penger, kjøper en nyere bil, jobber overtid for å betale ned billånet, kjører bilen hjem, betaler for service, forsikring og reparasjon, jobber mer overtid, vurderer et nytt billån for en ny bil… Om et lite hus gjør oss lykkelige, så må vel et dobbelt så stort hus gjøre oss dobbelt lykkelige? Vi stresser fordi vi aldri ser ungene, hverdagen har for få timer, for mye lekser, ferdigmat. Aftenposten sier at vi har tidsklemme.

Hvem er vi uten tingene våre? Hvem er jeg uten mine? Jeg kjenner en snikende angstfølelse, en følelse av forvirring og kaos. Likevel tror jeg det ligger enorm frihet i å eie få ting. Mange og fundamentale spørsmål dukker opp. Få svar. Kanskje det ligger noe i det, -ved hjelp av disse tingene, så har vi svar. Hvordan og hvor vi bor forteller mer enn noe hvem vi er. Klærne vi går i forteller historier om oss på godt og vondt. Våre eiendeler er uttrykk, fortelling, kultur. Hvor går grensen mellom de nødvendige og oppbyggende historiene vi forteller hverandre, og de som har fått et liv i seg selv, med vilje og agenda? De, tingene, som drar oss tankeløst med ved hjelp av sentrifugalkraften, hamsterhjulet. Vi er blitt en del av dem. De levende døde.

Er det fordi vi må rømme fra oss selv, -utvikle et ekstra hudlag mot realitetene? Beskytte oss mot her&nå? Når ble det så skummelt å være i nuet?

Han som har lite, men drømmer om stor materiell rikdom, -han er en vi ser opp til. Om han har lite og ikke ønsker seg mer, så er det uforståelig for oss. Slike mennesker omtales gjerne som hippies, spirituelle, religiøse, ekstreme, utbrytere, egosentriske og uten kontakt med ”virkeligheten”.

Det må være lov å spørre seg; -hvem er det som har mest kontakt med virkeligheten (og seg selv)?




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar